Bukkerittet – kampen om sisteplassen

Bukkerittet 2012 - lunsjpause ved Vendaldvatnet

Sistemann i en konkurranse fortjerner ære og hyllest på lik linje med vinneren. En mye lengre konkurransetid, samtidig med en lang og desperat kamp mot indre demoner som stadig messer om at nå er det like greit å gi seg, gjør ferden mot målstreken til en bemerkelsesverdig heltedåd for jumboen. I Bukkerittet 2012 var jeg hjelperytter for en som endte på sisteplass.

I Peer Gynts Rike

Bukkerittet 2012 - Fantastiske fjellstier i Peer Gynts Rike
Bukkeritet er på 68 km og har start og mål på Skeikampen. Løypa er en fin blanding av grusveier og fjellstier, og strekker seg innover mot Fagerhøy, Vendalen, Lauvåsen, før den igjen går tilbake til Fagerhøy og Skeikampen. Mange av stiene er helt nydelige singletracks som smyger seg innover fjellandskapet, mens enkelte partier i myrlendte områder er skikkelig grisete gjørmestier.

Rittdebut
Min kompis Harald hadde aldri deltatt i ritt før. Vi hadde ingen ambisjoner annet enn  om å sykle sammen, fullføre og å ha en fin tur over fjellet. To av tre er jo ikke så verst. Eller tre av fire. Jeg syntes nemlig det var en fin tur. Harald derimot,var i aldri-mer-modus allerede halvveis, og med kroppen på tomgang de siste 2 milene var det en bragd at han fullførte.

Harald i Bukkerittet 2012

Vi startet veldig rolig og allerede etter 500 meter var vi sist, og kunne konstantere at feltet sakte siger ifra oss. Grusklatringen de første kilometerne er hard, men i tusletempo går det greit. Da vi syklet inn på  første stiparti hadde vi en gammel mann og en utrent kvinne bak oss, og sisteplassen var i fare. På stien tok vi igjen flere, men med foto-, drikke, matpauser og tekniske stopp, fikk vi allikevel tidlig hilse på rittets hyggelige løypeoppsoper. Sisteplassen var innen rekkevidde.

Løypeoppsoperen fra Brummendal Sykkelklubb

Vi stiftet ofte bekjentskap med den hyggelige løypeoppsoperen fra Brummendal Sykkelklubb. Han skal ha sin del av æren for at rittet ble fullført. Han delte villig lefser og bananer.
Stipartiene før og etter Fagerhøy er noen perler av fjellstier. Selv om det hadde regnet mye i forkant av rittet, var det overraskende bra drenert. Ved Vendalsvatnet tok vi en planlagt lunsjpause ettersom vi bodde på hytte like ved.  Her ble det servert pannekaker og kakao fra hytteturens kvinnelige innslag, den vakreste i Vendalen den dagen. (Les: min bedre halvdel, Sissel).

Bums i bakken
De påfølgende 2 mila pågår i hovedsak på grus, bare avbrutt av to korte svært gjørmete terrengpartier. Her fikk Harald en luftig svevetur over styre, med en myk landing i et leirehav. Morsomt å se på, morsomt å kommentere etterpå, men kanskje ikke så morsomt for en som der og da gikk tom for krefter. Det var akkurat som om gjørmebadet slukket kroppens bål. Videre inn var det våt, rykende ved, – med andre ord – ikke særlig mye futt. Vi hadde 3 mil igjen.

Harald på vei opp mot Kantliknappen

Opp til Kantliknappen er det hardt, men ned på andre siden venter en utforkjøring av de sjeldne.
Det ble ganske mye mindre prat opp mot Lauvåsen og Kantliknappen. Jeg torde ikke nevne at nå ventet en legendarisk, fantastisk nedkjøring på sti. Nå hadde det varslede regnet meldt sin ankomst og vi hadde en ekkel motvind. Da vi etter hvert fikk karret oss til Fagerhøy igjen, åpnet himmelen alle sluser. Våte og gjørmete stier inn mot mål, ble enda våtere og enda mer gjørmete.

På grusveien ned mot Skeikampen hadde vi følge av ambulanse, en firhjuling samt arrangørklubbens bakpatrulje – løypeoppsoperen som vi nå begynte å bli litt kjent med. Inn på siste traktorvei hadde vi 8 km igjen med nedoverbakke. Harald kastet inn håndkle, men klarte heldigvis å ombestemme seg etter en rast med bananer, lefse og sportsdrikke.

Harald møter veggen

Vi passerte målstreken på 6:06, men det var ikke viktig. Vi hadde fullført sammen, og kjempet hardt for sisteplassen. Man kan jo spørre: Sistemann, – når var du deg selv nok? Ved start eller i mål. Eller kanskje i hytteveggen etterpå?

Start

Før start…

I mål

…i mål….

Hytteveggen

…i hytteveggen…..

Reklamer
Comments
One Response to “Bukkerittet – kampen om sisteplassen”
  1. Den tomgangsfølelsen er ikke noe særlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: